Roche i Norge

Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) er den vanligste formen for blodkreft (leukemi) (1).  Sykdommen rammer lymfocytter som er en type hvite blodceller som finnes i blod, benmarg og lymfeknuter.

Den er nært beslektet med en variant av lymfekreft (lymfom), som fortrinnsvis påvises i  lymfeknuter. Som navnet tilsier viser KLL seg ved forandringer i blodet, men sykdommen rammer alltid også benmargen og av og til  lymfeknuter. I Norge er det i underkant av 200 nye tilfeller av KLL årlig. Sykdommen rammer menn hyppigere enn  kvinner og blir sjelden påvist hos personer under 50 år.  Sykdommen er uhelbredelig, men mange pasienter kan likevel ha en nesten normal levetid.

Diagnostikk
Ofte stilles diagnosen som et tilfeldig og uventet funn ved en rutineundersøkelse eller ved besøk hos legen for en annen sykdom. I disse tilfellene har sykdommen som regel ennå ikke begynt å gi symptomer og vil ofte heller ikke kreve behandling i første omgang. Sykdommen påvises gjerne ved at en blodcelletelling har vist unormalt økt mengde lymfocytter. Et blodutstryk eller annen tilleggsprøve av blodet viser så at disse cellene har et utseende som passer med diagnosen. I noen tilfeller kan det være vanskelig å skille KLL fra lymfom og andre tilstander som kan ramme lymfocyttene.  Det er derfor vanlig å gjøre tilleggsundersøkelser av blodprøver for å sikre diagnosen best mulig i de tilfeller der mistanken om KLL er reist. Når diagnosen er stilt er det også vanlig at legen undersøker om det foreligger forstørrede lymfeknuter og henviser til enkle røntgenundersøkelser og til spesialist for å få tatt benmargsprøve. Disse undersøkelsene har til hensikt å fastslå omfanget av sykdommen (sykdomsstadiet). Dette stadiet har, sammen med eventuelle symptomer fra sykdommen, stor betydning for riktig oppfølging og behandling.

I de senere årene er en blitt klar over at det er ganske vanlig for friske mennesker å ha en lett økning i mengden KLL-liknende lymfocytter i blodet. En slik tilstand ser ut til å oppstå forut for de fleste tilfeller av KLL. På den annen side vil de fleste som får påvist en slik lett lymfocyttøkning aldri utvikle KLL. Dette styrker begrunnelsen for i første omgang å vente med å starte behandling til sykdommen viser klare tegn til forverring.

Symptomer
Som nevnt ovenfor gir sykdommen ofte ingen symptomer når diagnosen blir stilt. De vanligste  symptomene som eventuelt kommer skyldes mangel på normale blodceller. Mangel på røde blodceller gir anemi som ofte har tretthet som symptom. Mangel på hvite, normale blodceller kan gi økt infeksjonstendens og mangel på blodplater kan gi økt blødningstendens. I noen tilfeller er det såkalte allmennsymptomer, som dominerer. Slike symptom er feber uten annen påvisbar årsak, kraftig svette om natten eller uønsket vekttap.

Behandling
Hos over halvparten av pasientene er sykdommen så lite omfattende og så stabil når den blir påvist at legene anbefaler å vente med behandling til sykdommen viser tegn til rask forverring eller gir symptomer. Rundt halvparten av pasientene som har en stabil og lite omfattende sykdom fra starten av vil trolig aldri trenge behandling for sykdommen. Ved en eventuell behandling er det bruk av cellegift som er aktuelt. Det finnes flere varianter av cellegiftbehandling som kan være aktuelle ved KLL. Disse kan ha ulik effekt og ulik grad av bivirkninger, og valget av behandling tar utgangspunkt i sykdommens stadium og pasientens allmenntilstand og eventuelle tilleggslidelser. I tillegg til bruk av tradisjonelle cellegifter er såkalte målrettede, biologiske kreftmedisiner i ferd med å bli tatt i bruk ved KLL. Dette er medisiner som fra før er kjent å ha effekt ved de beslektede lymfekrefttilstandene.

Referanse

1. Watson L, Wyld P and Catovsky D. Disease burden of Chronic Lymphocytic Leukaemia within the European Union. Eur J Haematol. 2008;81:253-258